Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

November Rain

Det har regnet og regnet hjemme hos meg i nesten hele dagen. Midt på dagen gikk jeg ut med kameraet og tok dette bildet av noen bær i en hekk. Bildet er i motsetning til hva man skulle tro *ikke* svart/hvitt. Slik ser blå-svarte bær ut på en ordentlig kjedelig, grå dag, med den grå, kjedelige himmelen som bakgrunn.

Bildet har jeg for øvrig tatt med mitt aller, aller skarpeste objektiv. Det objektivet har den artige bieffekten at med rett blenderåpning er dybdeskarpheten virkelig, virkelig liten. Dvs. på full åpning er det omtrent ingenting på dette bæret som faktisk *er* skarpt. Så da blir det en bløt, ullen effekt som jeg i grunnen synes er ganske fin.

Suite Saturday

 

 

 

 

 

 

Ikke min mest modemvennlige post noensinne, i den grad noen fremdeles sitter på denslags smalbånd. Men uansett: Dette er bilder jeg tok på lørdag i del 2 av et lyssettingskurs.  En artig dag på to suiter på et hotell i Oslo sentrum.  Veldig lærerikt, veldig artig.

Vi skulle bruke to modeller og to suiter til å lage en bildeserie med tema "drama" og en annen med tema "romantisk".  Det var artig å se hvor mange forskjellige bilder man kunne ta med så forsåvidt få kvadratmetre å spille på, samt hvor stor innvirkning lys, sminke, hår og klær hadde på hva som faktisk ble dramatisk og hva som ble romantisk.

Sånn rundes oktober av

Vi sees i november!

Høst i hagen

Sommeren *er* over, det kan ingen nekte for. Men disse bildene viser nok vel så mye at også høsten nærmer seg slutten.

Sjømannskolen i Oslo

Lørdag på Løkka

I en av Ingvar Ambjørnsen tidligste romaner -- jeg er ikke mann for å huske hvilken i farten -- uttaler en av karakterene til hovedpersonen: "Kom deg vekk fra løkka!". Underforstått: Grünerløkka på den tid var et fælt sted, hvor ingen hadde en fremtid.

Grünerløkka har endret karakter siden Ambjørnsen var skyggesidens fremste talsmann.  Ikke bare har kaffebarene og eiendomsmeglerne overtatt bydelen: På lørdag tilbrakte jeg dagen der på et lyssettingskurs i regi av Fotopia.  Nå viste det seg at ikke bare var dette et lyssettingskurs, Kursbeskrivelsen snakket om modeller, og i min enkelhet tenkte jeg at det kanskje betydde at noen kom inn og stod modell -- omtrent som en mannekengdukke -- slik at vi skulle få prøvd hvordan lampene fungerer og hvordan lys kunne varieres. Til min overraskelse (og etterhvert glede) viste det seg at det var mer enn som så.  Dette var ekte, og såvidt jeg greide å forstå, proffe modeller som man (viste det seg) måtte snakke med og instruere.  

Det er ikke til å legge skjul på at de fleste av oss nok må regnes som både glade amatører og førstereisgutter i forhold til modellene som var hentet inn for anledningen. Men vi fikk da brukt dagen på noe fornuftig og lærte både ett og annet om lyssetting og om at det faktisk gikk an å snakke med modellene for å forklare hvordan det var man ville ha bildene sine.  Jeg tror det tok en liten halvtime eller mer før vi kursdeltagere innså at modeller faktisk *ikke* har telepatiske evner.  Når vi først hadde knekt den koden, var det faktisk mulig å fortelle dem hva vi ville.  Som å få dem til å vise fingeren, f.eks.  Jeg liker det øverste bildet her godt selv; en venninne som også tok kurset beskrev det som noe jeg tolker som "slem Mona Lisa", noe jeg synes er dekkende. 

Kurset begynte med en teoridel.  Denne varte vel oppunder tre timer.  Deretter ble det servert lunsj, og etterpå ble gruppen delt i to og sendt i hvert sitt studio.

Vi fikk en kort introduksjon i hvordan lampene/blitsene fungerte.  Deretter skulle vi gå gjennom flere lysoppsett.  Vi begynte med en lampe, gikk så over til to og endte opp med tre.  Alle bildene her er lyssatt med to lamper.  Vi prøvde også forskjellige forsatser til lampene -- "beauty dish", soft box, bikube-forsatser, etc.  Det ble også forsøkt forskjellige måter å bruke lampene på, direktebelysning forfra, bakfra, osv.  Et gjennomgående poeng var at lyssetting handlet vel så mye om skyggesetting, og derfor brukte vi overraskende mye baklys i bildene.  

Jeg hadde en både fin og lærerik dag.  Det kostet litt, men er du interessert i lyssetting kan dette være en god måte å få en kvikk introduksjon.

Er du interessert i hvordan disse bildene er lyssatt, klikk på dem.  På bildenes Flickr-side står en kort beskrivelse av hvordan det er gjort.

Just as long as the waters slow

The valuation of worthless

People have never paid for content. Why start now?

Every day you read another article about how bad the situation is in the media business. Even though not everyone is equally outspoken on this point, there’s a common belief that the Internet’s to blame for everything from falling circulation to reduced ad spending in print and television.

Now that everyone’s seems to have forgotten the “Google steals our content” cries of yesteryear, this year’s most popular complaint is that the main strategic error behind the downward slope we’re in at the moment, was deciding to give away our content for free online.

This means, ladies and gentlemen, that next year most of us are going to be forced into the single most difficult business development anyone has ever done in our business: Trying to get paid for content.

Contrary to belief the hard part isn’t creating the payment systems in themselves. They’re a dime a dozen these days. Identifying the right content to sell is harder. But the hardest part, though, is convincing the audience that content has value.

“Hang on just a minute,” I hear you say. “Content has value, is just that the internet has made people, you know, unlearn it. We just have to teach them that lesson again.”

Grasshopper... if it had just been that easy! My claim is that it’s hard to get paid for content online, because content have hardly had any intrinsic value at any point in human history: Trying to learn people to pay for content online, is not just unlearning a bad habit; it’s actually trying to teach them to do something they’ve never done before in their life.

Just to prevent my being the recipient of a pink slip tomorrow, I have to point out that I of course know that people pay for content. My parent company sells hundreds of thousands newspapers each day, so I should know. But are people really aware that they have paid for that content?

I think not. Let me start by giving you three examples:

Example one: Television
I’m told that never before in history have this many Norwegians paid for television. But if you ask these paying TV customers whether they’ve paid for what they watch on TV, will they answer yes to that?

My guess is that they won’t. If you press them you may get them to admit that, yes, they pay for a cable and a decoder, but that amount cover physical media and transportation, doesn’t it? Today you can’t buy single channels or even single TV shows. You always buy packages or plans.

The intrinsic value of Mad Men is not a penny more than Private Practice (and by God, I wish it wasn’t so). The shows happen to be freebies thrown in together with cable, the decoder and the decoder card.*)

Example two: Books
A book by James Joyce costs exactly the same as a book by Dan Brown when the format is the same. But Ulysses is Nobel Prize material; The Lost Symbol is as far from that as you can get. Why isn’t quality rewarded in Joyce’s case? Shouldn’t Joyce cost $100 and Brown $10?

Maybe, but they don’t. Books by the two authors costs more or less the same. And even without comparing authors, look what happens to a single work of art in a time span of just three months: When Harry Potter and the Deathly Hallows was published, it first came as a hardcover and cost $35. Good, heavy, high quality paper, hard cardboard binding. Three months later you could buy the paperback for $15. That book was printed on light, low quality paper and had soft cardboard binding. The content was the same, but lowered physical quality reduced the price by $20.

What lesson does the customer learn from that? It’s that what you pay for is paper, cardboard, production cost and transportation. The content is apparently thrown in for free.**)

Example three: Newspapers
If I pay a couple of thousand NOK a year I can subscribe to a really lousy newspaper. For more or less the same amount of money I can subscribe to a really good newspaper. I’m not the first one to point out this strange fact -– I don’t claim that any of this is original thinking -– but if content had any intrinsic value, why doesn’t the latter newspaper cost more than the former? As a customer I get the idea that what I pay for is production cost, paper, printing and transportation.

Again the content is basically free. At least there’s no way to say that this is better than that, moneywise. I may value one newspaper over the other intellectually, but that evaluation is not reflected by its cover price.

The “content for cows” problem
The bad news, so to speak, is that this is not new at all. On Iceland, when the sagas were written, the cost of a saga was calves. No, you didn’t trade calves for books, but you needed the calfskin to write on (they didn’t have paper). The content in itself was well known and spread for free. To *really* own it, you had to make it physical. And the cost of that were calf skins and the time of someone writing it down for you.

What cost something are dead cows. The content was free (the meat for a great barbecue was mere bonus material).

Analogous to calfskin, paper and transportation is access. But the problem (and the democratized beauty) of the Internet is the perception that I’ve already paid for access and transportation (broadband) and the physical media (computer and screen) to begin with. It’s done and over with. Content is the thrown-in freebie, just as it has been throughout history.

That’s why I think that when people claim that they’re closing the doors and not letting anyone in without a ticket, then that just as well may be a case of hubris of an epic scale. Yes, I know hubris leads to catharsis and that catharsis is supposed to be good for you. But this particular catharsis may cost more than you’d like. The audience doesn’t know the value of the product (content) you’re trying to get paid for; they haven’t ever been aware of the fact that content has value, neither have their parents or grandparents.

So that’s it then?
No it’s not. Going forward introducing paid content is not rocket science, but it’s not easy either. It's just that we should reevaluate the notion of what it is we want to get paid for.

At media industry conferences every third speaker shows a slide with a picture of a bottle of water. If that industry, they say, is able to sell water with a premium price, why shouldn’t we be able to sell content?

Why shouldn’t we indeed!

The first thing we should learn is that the bottled water industry is not selling the content of the bottle. They sell the bottle. They sell an image. They sell packaging. They sell an experience.  So should we.

As long as most content is not unique in our business, the problem is that we can't just close the doors and demand entrance fees without changing the experience around our content. I don’t know what that experience should be, but I’m certain that giving users the same experience as today just won’t make us any money. That’d just produce a handful of very disappointed customers and drive the rest away.

So I'm going to conclude by quoting Lost in Space: Danger, Will Robinson! This particular business development is potentially harmful for you, unless you do it right.

(Now I'm ready for your beating.  I'm open for comments and most of all to be proven wrong)

NOTES

*) The value of TV shows is their ability to attract people like you and me – i.e. an audience. For me, the viewer, the size of the audience is irrelevant (except for the fact that a large audience secures a new season). But for advertisers the audience size is relevant, and that’s how TV content can be valued. But this is a value for advertisers and the networks, not a value that’s meaningful or understandable for the regular viewer.

**) The value of content here is perhaps not obvious: Dan Brown’s gift is that the paper selling companies that publishing houses in reality are, can sell more paper to people when Dan's name's on the cover. That’s what makes me prefer Doubleday’s paper over Penguin’s when given a choice.

Canon EOS 7D i et blitsperspektiv

Ah... hvor blir all skrivetiden av?  Jeg begynner på poster jeg aldri får fullført.  Dette er en av dem: For noen uker siden arrangerte Canon et såkalt bloggertreff.  Der viste de fram deres nye speilrefleksmodell EOS 7D. 

Selv om det har vært skrevet en del om dette kameraet, har det ikke vært samme buzz rundt denne som fjorårets EOS 5D mark II.  Årsaken er trolig at sistenevnte brakte en del nye ting på bane -- høy oppløsning, høy ISO med lav støy og først og fremst Full HD-video, alt på en fullformatssensor.  Spesielt HD-video gjorde interessen stor.  Når EOS 7D bringer det samme til en crop-sensor (18 megapiksler mot 5D mark II sine 21), har det ikke blitt den samme buzzen.

Jeg gikk for å se dette kameraet fordi det har den tingen jeg har savnet mest på min 5D mark II.  Innebygget blits. Mange later som de hater det, men det er virkelig en nyttig ting å ha med seg.  Som glad amatør ender det med at det samme kameraet skal brukes i "seriøse" bildeøyeblikk såvel som i helt normale familiesituasjoner. 

Så på ferieturen blir det til at mitt fire år gamle EOS 350D blir med, ikke 5DmkII-kameraet.  Nesten utelukkende pga den innebyggede blitsen: Man rusler ikke rundt på strender og markeder med et speilrefleks i ubalanse av blits.  Case in point: Dette til høyre er ikke et strålende bilde, men det ble bilde av det fordi jeg kunne poppe opp den lille blitsdingsen på toppen.**)

Men også i de "seriøse" situasjonene har det noe for seg.  En innebygget blits kan også fungere som en innebygget blitsstyringsenhet for eksterne blitser.  Noen kamerasystemer, som Sony (tidligere Minolta), har hatt dette i sine modeller siden tidlig nittitall.  Jeg hadde sommer- og julejobb i en fotoforretning noen år på den tiden, og mener å huske at Minolta Dynax 7xi var den første med en slik funksjon.  Kan det ha vært i 1992?  Canon har derimot vært overraskende konservative, men med 7D kommer dette endelig innebygget.  Via den innebyggede blitsen kan kameraet styre opp til tre grupper a fire blitser samtidig.  Det vil si at man i praksis kan ha opp til tolv eksterne blitser i gang.  Så Canon skal få ros for at de nå har kommet med dette innebygget i et kamerahus, om enn lovlig sent.

Jeg har til nå brukt en Speedlite 550 EX som flash master, og den har et system med mye trykking på små knapper og noen snurrige funksjoner med ratioer i steder for eksponeringskompensasjon, et system som blir litt overveldende når man prøver å kjøre blits i flere grupper med ulike utlysning.  For meg er dette systemet er som britenes måleenheter på 1800-tallet, spesielt vektenheten stone: En stone var ikke det samme i London og Edinburg, og det kunne også være slik at en stone kjøtt tilsvarte en helt annen vekt enn en stone ull som igjen var en annen vekt enn en stone voks.  Med andre ord: Et komplekst system som bare kan læres ved pugging.  

Men med 7D synes jeg det begynner å nærme seg noe folkelig.  Man kommer til blitsbetjeningen ved å drille seg litt ned i menyen.  Tenkningen bak innstillingen er straigthforward om du fra før av kjenner tankegangen bak Canons trådløse blitssystem fra de eksterne Speedlite-blitsene.  Hver av de tre gruppene kan stilles til å sende ut ulike mengder lys: Det kan være at man ønsker at bakgrunnen skal være mindre belyst enn hovedmotivet, f.eks., og da er slikt nyttig.

Det er global eksponeringskompensasjon som man har med de gamle speedlitene, og selv om ratiotenkningen mellom gruppe A og B er beholdt kan man i tillegg sette individuell eksponeringskompensasjon for hhv gruppe A:B samlet og C individuelt på en enkel og grei måte.  At alt betjenes fra det samme menysystemet gjør at det hele fremstår som en mer straightforward måte å gjøre det på. 

Og vel så viktig: Siden trådløs blitsstyring nå er innebygget i huset, er innstegsprisen for å begynne å eksperimentere med ekstern blits nå ikke større enn prisen på en ekstern blits i 430-serien.  Akkurat det er en stor fordel for den som driver med eller er interessert i å begynne med mer utstrakt blitsing.  Det hele gjør at jeg tror blitsinteresserte Canon-eiere vil omfavne 7D.

Er denne fordelen stor nok til å bytte tilbake fra fullformat til crop (7D er et APS-C kamera)?  Kanskje ikke i seg selv, men sett sammen med alt det andre 7D har å tilby begynner det å bli fristende.  (Og så kunne man kanskje håpe at det kommer en ny ST-E2 eller en blits i 5xx-serien som har det samme menysystemet som dette?)

Resten av kameraet

Er du interessert i en relativt grundig gjennomgang av alt det andre på EOS 7D anbefaler jeg Ole Jørgen Lioddens grundige gjennomgang av kameraet, med (tildels imponerende) bildesamples.  Her er likevel en summarisk oppramsing av hva jeg føler er de viktigste nyvinningene i 7D i forhold til 5D mark II:

Etter å ha fått lekt med kameraet i noen få minutter må jeg si at det ikke står tilbake for storebroder 5D mark II på noen måte.  Nå er ikke noen minutters leketid innendørs på kveldstid en god setting for å gi gode indikatorer på bildekvalitet, så der gjenstår det å se.  Vi fikk riktignok se JPEG-er tatt ved Østensjøvannet samme dag (de samme bildene som Ole Jørgen Liodden viser på bloggen sin), noen på ISO-er opp til 1600.  De så veldig gode ut -- via prosjektor på lerret kunne ikke jeg se vesentlige forskjeller på hva det mitt eget 5DmkII produserer på ISO 1600 og disse 7D-eksemplene.  Men jeg vil tro noen må teste det mer grundig for å avsløre de reelle forskjellene. 

På vesentlige punkter er dette likevel utvilsomt et bedre -- eller i alle fall mer avansert -- kamera enn 5D mark II.  Jeg vil tro tester av releasekameraer vil vise at sistnevntes fordel er fullformat og bedre støyegenskaper ved høye ISO-er. På alt annet opplevde jeg 7D som et mer fullspekket kamera.

Det er de små tingene som skiller:

• Grepet er subtilt annerledes enn 5D mark II, og jeg fikk følelsen av å få et mer betryggende grep om kameraet.  
• Å bytte mellom video og stillbilder har fått en egen bryter ved søkeren. Jeg bruker mest Live View på stillfoto, og må inn i menyen for å skifte til videofunksjonen.  Nå er dette tilsynelatende historie (jeg fikk ikke sjekket dette i detalj, så ta det med en klype salt).
• Tar du mest JPEG *eller* RAW, har kameraet fått en knapp på huset hvor du raskt kan svitsje mellom de to formatene. 
• Autofokusen oppleves som sikker og rask.  Om den er bedre enn 5D mark II vet jeg ikke, men alt tyder på at den bør være det.  Det var ikke mulig å avgjøre noe definitivt, derimot: Jeg fikk prøve kameraet med Canons nye 100mm L-macroobjektiv, og makroobjektiver er normalt tregere enn andre på autofokus.  Ellers var det mye nytt: Multipunktsautofokus i valgfrie soner, spot-autofokus, autofokuspunkter med hjelpepunkter, osv.  Også at autofokus er koblet sammen med lysmålingen, og at velger du et punkt eller et område til høyre når kameraet ligger horisontal, blir det automatisk flyttet til høyre om du endrer til vertikalt.  Mange nyvinninger her, og påstanden i tillegg er at fokusen er raskere og mer presis enn 5DmkII.
• LCD overlay i søkerbildet gir mulighet for elektronisk vater *og* tilt-indikator.  Jeg vet ikke hvorfor, men jeg heller mitt kamera konsekvent 1-1,5 grader mot venstre så denne funksjonen synes jeg virker veldig nyttig.
• Robust.  Skal være like robust som det gamle proffkameraet EOS 1N. Hva dette betyr i praksis er selvsagt vanskelig å si, men personlig mener jeg at slikt utstyr ikke kan bli værtett nok enten det er i proff- eller amatørklassen. Et kamera man ikke tør å ha med seg ut er ikke mye verdt.*)  1N-kameraene blir sagt å ha tålt mye juling, så det er mulig man her har et kamera som også tåler norsk høstvær.
• Kit-objektivet. Mulig dette vil virke rystende på noen at jeg ikke tenker L og blender 2.8, men det nye kit-objektivet EF 15-85 f/3.5-5.6 IS USM, virker veldig spennende.  Det blir sagt å være veldig skarpt, og zoomområdet -- som tilsvarer 24-136mm på fullformat -- ville dekket mer enn 90 % av mine behov.

I det store og hele vurderer jeg 7D til å være et mer funksjonsrikt kamera enn 5D mk II, på noen punkter også et mer betjeningsvennlig kamera.  Alt dette gjør vel ikke bildene man tar noe bedre, men det gjør forhåpentligvis prosessen enklere.  Jeg håper derfor det nå er kun et spørsmål om tid før Canon får puttet en fullformatsbrikke inn i et tilsvarende hus med tilsvarende teknologi. 

Jeg ser i alle fall frem til at folk får testet bildekvalitet på en skikkelig måte fra dette kameraet.  Er den bra, ser jeg ikke bort fra at jeg svitsjer.

NOTER

*) Det mest suverene jeg har hatt på den fronten var kameraet jeg tok med meg til førstegangstjeneste, et Canon EOS 1000F.  Det var ikke suverent fordi det var spesielt bygget for å tåle ting -- jeg husker det fikk mye kritikk for å være 100% plastikk, inkludert objektivfatningen.  Men jeg tok det med på øvelser og utmarsjer og hva det nå ellers var vi drev med (jeg hatet alt sammen, men kameraet var med).  Det kameraet badet i regn og gjørme og bekker og fortsatte å ta bilde på bilde på bilde.  Av erfaring vet jeg at 5D mark II sin tålegrense går noen sjumilssteg før gjørmestadiet :-)

**) Jeg tror det var Joe McNally som sa at innebygget blits er noe du bare bruker hvis du a) ikke har noen annen blits og b) du tilfeldigvis har ramlet på ryggen på fortauet og enda mer tilfeldigvis havner under en truseløs Britney og du vet at om du trykker på utløseren nå så får du det bildet du kan pensjonere deg på.  Dette gjelder muligens for proffe fotografer.  Men som familiefar kan jeg også se for meg noen hundre andre situasjoner hvor det kunne vært fint å ha.  Så jeg holder på at det først og fremst er snobberi å *ikke* ha innebygget blits.  Man trenger jo ikke bruke den om man ikke vil?

Faren ved forhåndsmoderering i en realtidsverden

For en tid tilbake leste jeg artikkelen "Ettåring sjikanert i nettavis" på Journalisten.no. I en artikkel på h-avis.no om at Google var kommet til byen for å ta gatebilder, mente en leser at Google kanskje heller burde ta bilde av Høyre-politikeren Arve Kambes sønn.*)  I likhet med de fleste andre nettaviser jeg vet om, har h-avis.no ingen forhåndsmoderering, og kommentaren ble liggende til byens ordfører gjorde redaksjonen oppmerksom på det tretten timer senere.

Dette reagerte barnets far sterkt på, noe man ikke kan ha annet enn full forståelse for. Men selv for opprørte foreldre, spesielt foreldre med ambisjoner om å innta rikspolitikken,**) er det av og til lurest å telle til ti før man reagerer offentlig. For en av Arve Kambes anklager mot h-avis.no var mangelen på forhåndsmoderering, og han anklaget redaktøren for ikke å ha skjønt dette:

– Når man lager et system som tillater at man kan si hva som helt når som helst, da er det gått for langt, sa Arve Kambe til Journalisten. 

Selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i standpunktet hans, er det en gyldig mening å inneha.  Men nettopp fordi mangelen på forhåndsmoderering var det som bekymret ham, er det ikke uten en god porsjon ironi at Arve Kambes i kampen mot Haugesunds Avis benytter seg av en støttegruppe på Facebook -- "Stopp anonymiseringen av bloggere på www.h-avis.no".  Man er riktignok ikke anonym på Facebook, men det er -- for å bruke Kambes egne ord -- et sted hvor folk kan si "hva som helst når som helst".  Selv Arve Kambe.  Gruppen som her er opprettet er i følge gruppen selv "en åpen gruppe. Hvem som helst kan bli medlem og invitere andre".  Med andre ord: Her kan virkelig hvem som helst si hva som helst når som helst.

Alt dette inviterer selvsagt til et ørlite poeng om at man burde leve som man lærer.  Men jeg skal samtidig prøve å være litt prinsipiell: For hvis man seriøst mener, som mange i mediebransjen faktisk gjør i likhet med Kambe, at nettavisene skal innføre forhåndsmoderering, fjerne anonymisering, og sånn sett reinnføre forrige århundres tenkning rundt folkelig uttrykk... Hvilken rolle skal nettmediene som springer ut fra og/eller er organisert etter tradisjonelle redaksjonelle prinsipper, i det hele tatt få lov til å spille da? 

Internett realtidsorienteres as we speak. Twitter er realtids-posterboyen akkurat nå.  Hva som skjedde i går ble irrelevant med nettavisene, hva som skjedde for en time siden holder på å bli irrelevant med realtidsmediene.  Det handler om hva som skjer her og nå.  I 1990 holdt dette: "Kiosk ranet på Grunerløkka i går". I 2000 var dette state of the art: "Kiosk ranet på Grunerløkka i ettermiddag".  Nå nærmer vi oss med stormskritt at det man skal levere på er "Kiosk ranes på Grunerløkka nå". 

Facebook endret statusfunksjoner og hjemmesidefunksjoner på grunn av dette; og selv Google endrer nå relevansalgoritmer og design for å ta opp i seg realtids-aspektet. Når Michael Jackson dør, og man søker etter dette på Google, holder det ikke lenger å få opp Wikipedia-artikler og offisielle hjemmesider; man må gi et utsnitt av folkedypets sorgreaksjoner der og da.

Hvis man i et slikt konkurransebilde seriøst mener at norske nettaviser *ikke* skal kunne få spille en rolle (noen få minutters forsinkelse, som Kambe kaller det, er nok til at det ikke er realtid), flytter man den folkelige debatten til steder som Facebook, Twitter, Google Groups, Ning og andre steder.  Ikke bare til store operatører, men også til små nettsteder som nærmest er for private initiativ å regne. 

Og her kan debatten kan foregå og alle og enhver kan sjikaneres, uten at noen som helst tar telefonen når ordføreren i en norsk småby ringer. 

Der blir slike ting blir liggende til evig tid. Men i en realtidsorientert web, tror jeg verdien nettaviser kan bringe inn er nettopp at noen *tar* ansvar: At noen *tar* telefonen når byens ordfører ringer, eller noen er opprørt over et innlegg; at noen tar stilling til klagene og at noen fjerner innhold som eventuelt er overtramp.  Ingen gjør det på Twitter. Men om det fremstår som et bedre alternativ for de som skal utrede medieansvarsloven, at *ingen* tar slikt ansvar i det hele tatt og at nettavisene i praksis nektes å være relevante og interessant arenaer for de som ytrer seg, så får man selvsagt bare rette seg etter det.  Konsekvensen vil være det omvendte av det man håper på: Mindre kontroll, ikke mer.

Jeg tror norske medier allerede i dag opptrer mye mer ansvarsfullt og langsiktig enn alternativene. Det poenget har vi i mediene har vært for dårlige til å få frem.  Men slik mediebildet er i ferd med å sette seg nå, er det vel så viktig at absolutte krav om forhåndsmoderering, kanskje til og med lovfestede krav om dette, vil påføre hjemlige medier alvorlige konkurransebegrensninger i forhold til konkurrentene som er født ut fra ikke-redaksjonell tenkning.

Nå når vi er godt på vei inn i papiravisenes endetid, og alle -- inkludert kulturministeren -- synes å være bekymret for hvorvidt nettmediene kan overta papiravisenes "viktighets-rolle", vil konkurransebegrensninger være en lite smart vei å gå.  Både for kvaliteten på den folkelige diskusjonen og for nettmedienes mulighet til å oppfattes som relevante og gode produkter for en brukermasse som forlengst har forlatt den planeten forhåndsmodereringsforkjemperne er etterlatt på.

NOTER

*) Siden dette er en gammel sak nå, ser jeg ingen grunn til å viderebringe detaljene i formuleringen; artikkelen i Journalisten inneholder derimot detaljene for den som måtte være interessert. 

**) Jeg begynte å skrive denne posten for flere uker siden.  Av ymse årsaker fikk jeg aldri avsluttet den.  Siden den gang har Høyre-politikeren ikke bare ambisjoner om å komme inn på Stortinget: Han har nå faktisk kommet inn.

Dette er for øvrig en av de seks bloggpostene jeg aldri skrev ferdig, som jeg ba dere stemme over hvorvidt jeg skulle avslutte eller ikke.  Les mer i Bloggpostene jeg aldri skrev ferdig.