Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

Kontroversen rundt MrBabyMan, verdens mektigste Digg-submitter

Når blir en Digg-bruker for aktiv og for mektig? Sånn ca. nå mener mange, og sier at brukeren heter MrBabyMan. Problemet er at denne brukeren nå er så populær at hans innsendte lenker blir digget av andre brukere, selv om andre mer ukjente brukere har submittet dem først. Dermed blir MrBabyMans popularitet selvforsterkende, og det blir vanskeligere for andre brukere å oppnå samme status som han.

Digg er med andre ord i ferd med å skape et adelskap, og enten må de bestemme seg for om de skal ha et adelskap eller om de skal endre algoritmene for å beholde en viss likhet på stedet.

Det som interesserer meg mest med denne historien er likevel at sosiale nettverk og communitysites nå er blitt så store og så etablerte, at noe slikt som dette faktisk oppfattes som et problem. Vi er midt inne i disse sitenes "coming of age". Dermed er problemet stort nok til at ReadWriteWebs utmerkede gjennomgang av denne noe absurde problemstillingen er så lang, at en evt utskrift vil gå over fire sider (sju om man også tar med kommentarene per kl. 19:51).

Gull av gråstein: En guide for ikke-alkymister (en bloggpost om bl.a. Yahoo)

Med en 17. mai preget av 3 grader og sludd og en erkjennelse av at italienske dresser er skapt for helt andre klimaforhold enn dette, kan man like godt bruke tiden sin på å tenke på Yahoo som på noe annet. Eller rettere sagt: Dette er et godt påskudd for å si at 17 mai er like god dag som noen annen til å lære mer om den amerikanske kyniker-kapitalisten Carl Icahn (Wikipedia).

Jeg liker å tro at de fleste som kaster bort tid med denne bloggen er nerdete nok til å ha fått med seg at Carl Icahn har ervervet 4 % av aksjene i Yahoo. Dette skjer samtidig som en annen konstellasjon, som man ikke helt vet hvorvidt er i allianse med Icahn eller ikke, har ervervet 3,5 % av aksjene. Denne makten vil Icahn bruke til å kaste Yahoo-sjef Jerry Yang og hele styret.

• Yahoo Finance har en god video om dette. Videoen er godt skjult til venstre på siden, rett under Tech Ticker-logoen.
• Bloomberg har noe bakgrunnsinfo som kan være grei å ha med seg før man hopper på videoen med Henry Blodget & co.

Icahn har blitt kjent for å kjøpe opp selskaper som yter suboptimalt, og selge ut de velfungerende delene av selskapet -- selve godbitene -- til kjernen står strippet igjen. Det er salget av godbitene som gjør det mulig å for Icahn å tjene gode penger på et tilsynelatende dårlig kjøp. I Yahoo-tilfellet er det påfallende hvor relativt sett lite man trenger å eie (til tross for at det er dyrt å kjøpe selv en liten eierandel i et selskap som Yahoo) for å bli en maktfaktor i et slikt spill.

Første gang jeg hørte om Icahn var i oktober 2005, da han lagde mye støy rundt Time-Warner. Her brukte han en tilsynelatende ørliten eierandel på 3 % til å lage mye lurveleven og kreve AOL og Time-Warner fisjonert/splittet (igjen: et godbit-salg). Mediemessig kunne det hele minne litt om hvordan Petter Stordalen og Øyvind Stray Spetalen holdt på rundt Norske Skog i tiden med bråk rundt Union, selv om deres mediestrategi var noe mer preget av provinsielle innslag enn Icahns. Den gangen lyktes ikke strategien for Icahn, og det hele nådde en midlertidig konklusjon ved at Google gikk inn og kjøpte 5 % av AOL. I Yahoo-spillet nå handler ikke støyen om at han vil selge godbiter, men mediemessig og metodemessig er det ganske likt Time-Warner-perioden såvidt jeg kan se.

Men her kommer det som er virkelig fascinerende: Det er ikke engang sikkert at Icahn eier 4 % av Yahoo. Kanskje han bare egentlig eier 0,67 % som ser ut (og oppfører seg) som 4 %. Yahoo Finance (ironisk nok) forklarer hvordan det kan ha seg på en grei måte. Det hele handler om å kontrollere salgs- og kjøpsoopsjoner. Vi har hjemlige eksempler på dette også, men dimensjonene i tilfellet Yahoo er helt annerledes.

Nettopp derfor er det interessant å observere spillet i en situasjon som Yahoo er oppe i nå. Og fordi det er de siste 50 års kaldeste 17. mai har vi jaggu det tid til å gjøre det også!

God feiring videre til alle som leser dette på selveste 17. mai.

Slik slår du Google (i fylla, om ikke annet)

Mark Cuban, milliardær og bakmann bak flere Internett-tjenester, fotball-lag, kabel-tv-selskaper, osv., er også en aktiv blogger. Det er ikke ofte du ser milliardærer blogge, men han gjør det -- og han sparer som regel ikke på kruttet. Hans siste innlegg er vel verdt å lese for den som lurer på hvordan man skal slå Google på søk: I starten av sitt siste blogginnlegg antyder han at han drikker "a Bud", selv om innholdet muligens tyder på at han før denne ene har drukket en seks-sju andre.

Likevel skal vi ikke holde det mot ham, for det er kreative og spenstige forslag han kommer med. Spørsmålet han stiller er om de som har topp 5-treffene på de 25.000 viktigste søkeordene, har større makt over Google enn omvendt. Med andre ord: Hvis man hadde en milliard dollar, og betalte disse 125.000 link-eierne for å fjerne resultatene sine fra Google og flytte dem over i en annen søkemotor: Ville man flyttet maktbalansen da?

Les hele posten hans her.

En milliard dollar er mange penger, men når man i dag leser artikler om at Google i 2009 vil tjene annenhver annonsekrone på nettet (25 milliarder dollar brutto), virker plutselig ikke en skarve milliarder som store investeringen.

Men tror vi at det er mulig? Jeg tviler på at en ideell organisasjon som Wikipedia, f.eks., ville vært med på noe sånt, og er det ikke helst slik at man ville skapt nye storheter på nettet om de 125.000 gamle flyttet et annet sted?

Interessant lesning er det uansett, først og fremst fordi det er provoserende på en forfriskende måte.

Bør jeg kjøpe en server til eller skalere bedre ved å la være? (Litt om Cloud Computing)

Min kones bestemor sier innimellom at hun er glad for alt hun er spart for. Bestemødre vet som regel hva de snakker om. En av tingene jeg er glad for at jeg er spart for, er behovet for å skaffe meg 100 millioner venturedollar for å kjøpe 50.000 nye servere. Noen som ikke er spart for slikt, er Facebook.

50.000 nye servere... Et slikt tall får meg til å tenke på flere ting. At det er mye penger. At det genererer varme. At det forbruker mye strøm. At serverfarmer innen 2020 vil slippe ut mere CO2 enn verdens flyselskaper til sammen (ifølge McKinsey og New York Times).

Det jeg tenkte mest på var likevel San Fransisco-turen i forrige uke. Der traff jeg en fyr som i det minste ville begynt å tenke på hvordan han kunne løst dette problemet uten å kjøpe en eneste maskin (selv om 50.000 maskiner sikkert er et problem stort nok at man ikke unnslipper kjøp): Under resturant-cruiset på turens dag 2 ble jeg sittende til bords med en svært hyggelig og pratsom australier som jobber i Linden Labs (de som har laget Second Life). Mannen jobbet hovedsaklig med ikke-tekniske ting i selskapet, men var likevel glødende opptatt av teknologi.

Noe av det han snakket mest om var skalering. Etter at jeg hadde fortalt at jeg hadde styreverv i det største norskeide communityet, ville han vite hvordan vi hadde skalert softwaren. Jeg forklarte i grove trekk det Nettby og drifterne i VG hadde gjort for å takle trafikknivåer på rundt 300 millioner sidevisninger i uka og 45.000 samtidig påloggede, osv. Alt dette på det jeg mente var et beskjedent antall servere, og fremdeles med rom for vekst. Derfor, hevdet jeg, burde vi være i stand til å skalere videre på en grei måte.

"So now you can scale worldwide without problems?" spurte fyren interessert.

Når spørsmålet ble stilt med en slik dimensjon, måtte jeg jo innrømme at det visste jeg ikke. I alle fall visste vi ikke det før vi hadde prøvd. Australieren var tydelig lite imponert over dette, og etter litt frem og tilbake konkluderte han høflig at vi nordmenn var heldige, siden skalering etter hans syn åpenbart ikke noe vi trengte å tenke på (!).

Dette var omtrent der desserten ble servert, og etter noen skjeer med noe alt for søtt lurte han på om vi hadde vurdert å bruke Amazons web services. Han var selv svært opptatt av Amazons S3-teknologi for lagring og samme selskaps EC2-teknologi for skalering. Det førstnevnte er såvidt jeg forstår en slags lagringstjeneste, mens det sistnevnte lar deg som webutvikler benytte Amazons serverpark til å lage applikasjoner som er "tøyelig": I takt med trafikken tildeles applikasjonen din ressurser, men ikke før du faktisk trenger ressursene. 1, 10 eller 1000 maskiner? Det trenger du ikke ta stilling til i det hele tatt. Og når trafikken avtar, reduseres allokeringen. Hele veien betaler du bare for faktisk brukt CPU-kraft.

Jeg sa at det hadde vi aldri tenkt på. Det jeg derimot hadde tenkt på, helt privat, var om jeg burde prøve å lage noe på toppen av Google App Engine -- Googles løsning på det samme problem, men løst ved å være helt lukket i spesifikasjonene: Applikasjonen din vil kjøre så lenge du kjører den på Googles plattform; du må bruke Python som programmeringsspråk og lagring og database er begrenset til Googles egne formater.

Men en så lukket og begrenset løsning var han ikke interessert i. Amazons løsning, derimot, var han fra seg av begeistring for, fordi det løste det som etter hans og mange andres syn er hovedproblemet med skalering av webapplikasjoner:

Vanligvis skalerer man en serverpark for trafikktoppene. Til hverdags kan man greie seg med en håndfull servere, kanskje, men ved trafikktopper trenger man kanskje det ti- eller hundredobbelte. Entusiasmen hans skyldtes det faktum at man nå ikke trengte å skalere for toppene; det tok Amazons EC2 seg av, og man ble utelukkende fakturert for den CPU-kapasiteten man hadde forbrukt mens toppene stod på. Resultatet var at nå kunne startups starte med enda mindre cash enn før.

Dette -- cloud computing -- var fremtiden for kosteffektiv skalering, slo min bordkamerat fast.

Jeg er som sagt glad for alt jeg er spart for. Men hvis man kan spare tid, penger, ressurser og kanskje også tildels miljøet på å tenke i disse baner, er det åpenbart ingen grunn til å spare seg for å være interessert i tjenester som Amazons.

Er det noen av dere som leser dette som har prøvd slike tjenester og har gjort gode (eller dårlige) erfaringer med dem?

Hjemme igjen

Dette (tror jeg) blir siste post i San Francisco-serien: Da er jeg hjemme igjen.

Bagasjen min, derimot, er ute i verden ett eller annet sted. United Airlines sine datasystemer mener til alt overmål at jeg ikke har hatt noe bagasje verken fra San Francisco til Chicago eller fra Chicago via via via til Oslo. Nå vet jo jeg at det er en grunn til at jeg måtte kjøpe både undertøy og annet mens jeg oppholdt meg i Chicago, så jeg regner med at stashet mitt ligger i kjelleren under O'Hare et sted. Gjemt bort i et lagerrom, omtrent som det lageret amerikanske myndigheter skjulte paktens ark i på slutten av den første Indiana Jones-filmen. Gigantisk rom med titusenvis av umerkede kasser. Security trough obscurity, så å si.

Men alt dette kan jeg leve med, for nå skal jeg legge meg.

Post-SF Dag 2: This is the end (en hyllest til Gardermoen)

Ineffektivt men vakkert:

Den store kulturbegivenheten i vår:

Da sitter jeg ved gate C16 på Chicago O'Hare innenfor security. Jeg er altså sjekket og innsjekket, halvt avkledd og metalldetektert. Med andre ord: Nå, endelig, tror jeg at jeg får dra avgårde.

Det er ni år siden sist jeg var i USA, så da var jeg trolig ikke obs på disse tingene her. Eller så var jeg fremdeles da så vant til Fornebu, og Gardermoen så ny, at jeg ikke reflekterte over det. Og det er ikke det at de amerikanske flyplassene er det verste jeg har opplevd, men man tror gjerne at USA som nasjon er langt fremme i utviklingen av ting (spesielt tror man det etter fire dager i Silicon Valley). Derfor blir flyplass-ineffektivitet ekstra påfallende.

Etter å ha hatt nærkontakt med United Airlines-personell både i Seattle, Chicago og San Francisco, slår det meg at de jobber fantastisk sakte! Hva dette skyldes, er jeg ikke i stand til å si. Men det slår meg at når man sjekker inn eller spør om noe så er det bokstavlig talt ti minutter (minst!) med tasting på tastaturet. De må ha ubegripelig dårlige datasystemer. Alle gangene har det endt med at en eller annen manager kommer bort og kikker din betjening over skulderen og så snakker de sint til hverandre på spansk og gjør oppgitte håndbevegelser, uten at du helt vet om det er systemet de er oppgitte over eller bare deg som reisende. Sannsynligvis en kombinasjon. (I Seattle snakket de ikke spansk)

En annen frekk liten detalj er at også bagasjehåndteringen er fra en annen tid. Dette handler trolig mer om gunstige minstelønnssatser, enn at flyselskapene ikke har skjønt at det finnes bedre måter å gjøre det på. Men bak innsjekkingspersonalet står som regel en eller annen mørkhudet mann ved enden av bagasjebåndet. Hans oppgave er å løfte kofferten din over på et nytt bånd som står i rett vinkel i forhold til båndet fra innsjekkingsskranken. Av og til legger han bagger og sånt noe opp i en eske før han gjør dette. Slik gjorde de det både i San Francisco og Chicago.

Nå er en flyplass som Chicago O'Hare betydelig større enn Gardermoen, så det blir ekstra kaos av sånt. Men når man ser hvor fort og effektivt Gardermoen ekspederer mennesker, så skjønner man at det meste av kaoset her skyldes ineffektivitet. Akkurat dette skal jeg tenke på neste gang jeg lander en lørdag kveld og gremmer meg over at jeg synes bagasjen kommer litt sakte.

Det positive her er at tunellen mellom terminalene er pen om man ser opp, noe jeg tror de færreste tar seg tid til når de styrter avgårde. (Bilde nummer 1 til høyre)

Vårens kulturbegivenhetera
De av dere som kjenner meg godt, vet at jeg neppe kan kalles en kultursnobb. Prøv derfor ikke å lese noen som helst form for kulturkritikk inn i det som nå kommer.

Da jeg ruslet rundt i regnværet i Chicago i går, slo det meg at man både der og i San Francisco sannsynligvis kunne slå fast hva de største kulturbegivenhetene i nasjonen var for øyeblikket, ved å gjøre enkel statistikk på utendørsboards. Basert på det jeg har sett så langt, er det tre kulturfenomener som dominerer de byene jeg har vært i (den største først):

1. Premieren på Indiana Jones IV i slutten av mai
2. Lanseringen av spillet GTA IV
3. At det finnes en jente som heter Sarah Marshall (du skal være litt inne i det før du i det hele tatt forstår at Forgetting Sarah Marshall er en film)

Selv på flyplassen dominerer Indiana Jones landskapet. At GTA IV skulle være slikt et fenomen ante jeg ikke før jeg kom hit. Studinen jeg ventet sammen med på O'Hare natt til i går, fortalte at kjæresten hadde flyttet inn på hotellrommet hennes sammen med en XBox 360 og brukt helgen til å spille GTA IV (at det er sånn man velger å ta farvel med kjæresten sin når man er 19-20 år forundrer meg litt).

Jeg er ingen storspiller, så jeg er mest interessert i filmene. På kino i går så jeg trailere for flere filmer, og jeg må si at Indiana Jones-traileren ikke fikk opp pulsen min. Det er litt rart, fordi jeg elsker de tre første. Traileren, derimot, var slappe saker. The Incredible Hulk, derimot, så litt kulere ut. Det skal ikke mye til for å rydde opp i den sumpen av kjedsomhet som Ang Lees første Hulk-film var.

Basert på traileren og publikumsreaksjonen i salen, derimot, ser den sannsynligvis helskrullete Adam Sandler-filmen "You don't mess with the Zohan" ut til å bli et høydepunkt. Zohan er Israels beste anti-terrorsoldat. Men han bærer på en drøm om å bli... frisør! Så Zohan forlater Israel og drar til New York for å leve ut drømmen. Men en dag oppdager hans gamle fiender at han har havnet i New York, og frisøren må slå tilbake med de midlene han har. Som f.eks. hårfønere. Denne filmen så akkurat så idiotisk ut som den sikkert er. Men jeg elsket dysterheten om antiterrorsoldatene i Spielberg-filmen Munich, så det blir sikkert kjempemorsomt å se en antiterrorsoldat-film av det diametralt motsatte slaget. Som med alle store komedier de siste par årene, er Judd Apatow involvert i denne også. Denne gangen som medforfatter. Alt dette tilsammen er nok for meg: Denne skal jeg se.

Post-SF Dag 0 og 1: Det er umulig å gå seg bort når du ikke vet hvor du er

Tulipanbyen Chicago:

Selvportrett blant tulipanene:

Skulptur i Millenium Park:

...hvor tilskuerne selv blir en del av kunsten:

Arkitektonisk maktdemonstrasjon:

Men frimurerne var her først!

Utsikt fra Michigan Avenue-broen:

Et trøstesløst yrke:

Sist jeg skrev her trodde jeg at jeg skulle hjem. Så feil kan man altså ta. Jeg er nå et levende bevis på at en forsinkelse på to og en halv time fort kan bli 40.

Dette har skjedd:

Ved ankomst SF International viste det seg å være lange køer til innsjekkingen, og self service for SAS-reisende viste seg å være umulig (noe jeg opplevde på vei til SF også). Da jeg etter en time kom fram til en person, ble jeg fortalt at flyet til Chicago var to og en halv time forsinket og at det ville gi meg ganske nøyaktig 17 minutter å løpe videre til flyet hjem på. Jeg mente at det i praksis ville være umulig å nå det flyet, men kvinnen bak skranken mente at dette ville gå greit. Problemet denne dagen var nemlig alle stormene og tornadoene i midt-vesten. All vinden var årsaken til denne første forsinkelsen. Men det hadde også, ble jeg fortalt, forårsaket at mitt fly videre var forsinket inn fra Sydney (av alle ting). Derfor ble jeg forsikret om at dette skulle gå greit.

Da jeg landet i Chicago kunne jeg ved bare å kaste ett blikk på skjermene fastlå at flyet videre var i rute, og at jeg kom til å få en natt i Chicago. Hvor kjedelig den natten skulle bli, derimot, visste jeg ikke da. Det viste seg nemlig at de som bestyrte billettkontor og ombookinger slett ikke utvidet arbeidstiden sin bare fordi de hadde en horde med skandinaver stående i kø der. De stengte til den tid de skulle, og vi ble henvist til å vente i terminalen. SAS-representanten på utenlandsterminalen hadde forsikret oss om at United ville gi oss hotellrom, men United-representanten mente på sin side at tornadoer var force majeure og at noe hotell var det ikke frågan om.

Til alt hell, må jeg si, kom jeg i prat med ei ung svensk jente på flyplassen der. Det fine med forsinkelser er at folk kommer i prat, og jeg tror jeg hadde en ekstra nytteverdi å komme med fordi jeg hadde mobiltelefon sånn at hun fikk varslet foreldrene osv. Siden moren hennes gjerne ville være i kontakt med datteren gjennom natten, slo vi oss sammen og tilbrakte ventetiden fram til billettkontoret åpnet igjen kl 0400 på en stusselig kafe på Terminal 5. Underlig nok var 5 timer på denne kafeen ikke så kjedelig som det kan høres ut som: Jeg gjorde mye research på nettet på alternative ruter vi kunne få hjem, og jeg fikk lest mye i en grusom-god-bok i Bret Easton Ellis-tradisjonen: The Sluts av Dennis Cooper. Dette var noe jeg rasket med meg på flyplassen i SF fordi Easton Ellis ga sin anbefaling på omslaget. Jeg må nok likevel si at jeg nok trodde boken var ca 80-90 % mindre hardcore enn den faktisk er. Fascinerende ekkel er vel den beste beskrivelsen jeg kan komme med.

Da klokka ble fire havnet vi som nummer fire i ombookingskøen, men ombooking skulle vise seg å være så vanskelig at klokka ble fem før jeg havnet i skranken. Klokka seks hadde damen endelig funnet plass til meg: Halvtannet døgn senere om Frankfurt og København. Åpenbart har dette rammet tusenvis av europeere som alle måtte ombookes samtidig.

Jeg må si om meg selv at slike ting ikke greier å gjøre meg verken opphisset eller sint. Men det forundrer meg at United ikke engang kunne dekke hotellrommet jeg nå bor på. Ikke en gang en sandwich spanderte de. Men force majeure er force majeure i deres bok, åpenbart. Jeg skal nå likevel koste på meg å sende en klage når jeg kommer hjem.

Chicago
Da jeg var ferdig i skranken kjøpte jeg en kopp kaffe og ventet til at den svenske studinen var ombooket. Hun måtte få ringe moren en siste gang før våre veier skiltes. Jeg hadde av United fått en rosa lapp med noen hoteller som skulle gi rabattert pris på overnatting, men siden ingen av dem lå 50 meter fra flyplassen i motsetning til Hilton, så gikk jeg direkte til Hilton. Jeg fikk det siste ledige rommet, og kunne gå å legge meg klokken syv om morgenen allerede. $159 koster dette.

Jeg må si jeg er fornøyd med både hotellet og rommet. Stort og fint, og prisen er det lite å si på. Jeg kunne kanskje bodd inne i byen, men enten bor jeg her og betaler transport når jeg skal shoppe, eller så bor jeg der og betaler transport når jeg skal reise. Det kommer ut på ett uansett.

Da jeg våknet igjen noe etter 12, kastet jeg meg i klærne og gikk ned i gift-shopen og kjøpte nye. For kofferten min fikk jeg ikke ut, og er i prinsippet her nå uten noe som helst. (Fikk tannbørste, barberskum og høvel av resepsjonen men tannkrem måtte jeg kjøpe)

Etter et bad og et klesskift hev jeg meg i en drosje og dro til byen. (Jeg er ikke sikker på hvorfor, men toget tar mellom 45 og 90 minutter til Chicago sentrum; drosje tar 10 minutter -- det er da vel ikke mange byer som er slik, vanligvis er det vel omvendt?)

Som jeg forklarte i en tidligere bloggpost fra denne turen så er jeg en dårlig turist, i den forstand at jeg planlegger lite. Men denne gangen var jeg helt skrekkelig, fordi jeg ikke engang hadde kunnet tenke på at jeg burde ha planlagt. Da jeg gikk ut av drosjen hadde jeg ikke en gang et kart, og visste langt mindre hvor jeg var. Det slo meg at det positive i sånt er at så lenge man ikke vet hvor man er, så kan man heller ikke gå seg bort.

Når alt kommer til alt tror jeg nok at alt jeg visste om Chicago før jeg steg ut av drosjen, er det jeg har lært i gullfilmen Ferris Bueller's day off (Skulk med stil):

1. Chicago har en pølsekonge
2. Det finnes et parkeringshus i byen hvor valet'ene tar bilen din på joyride mens du shopper
3. Det pleier å være feiring av en nasjonaldag i byen

Nå fant ikke jeg nummer 1, og nummer 2 hadde jeg ikke bruk for. Men da jeg kom til noe som heter Millenium Park var det Polsk nasjonaldag der, med opptog, dans, folkedrakter og underholdning fra scenen! Så jeg hadde en Ferris Bueller-faktor på ca 33 % i dag.

Med tanke på at jeg virkelig ikke visste noe som helst bestemte jeg meg for å gjøre tre ting:

1. Se filmen "Iron Man" på kino.
2. Besøke Sears Towers.
3. Ha et tema for shoppingen, nemlig besøke alle concept stores jeg kunne finne på Michigan Avenue.

Nummer en greide jeg fint. Om Iron Man er det det å si at det er en superheltfilm, og som med superheltfilmer flest hjelper det nok å være litt interessert i dem i utgangspunktet. Det beste med denne var likevel at denne superhelten var relativt gammel (altså over 40) og slett ikke noe dydsmønster (whisky og damer var hovedinteressene). Skikkelsen ble gestaltet av den supre Robert Downey jr. Hva kan jeg si? Robert Downey jr. gjør maksimalt ut av rollen sin, han er rett og slett veldig god. Filmen makter også å ha Taliban og Afghanistan som bakteppe uten at det blir propaganda av det (Iron Man har riktignok et oppgjør med opprørerne, men det er for å rydde opp i et problem han selv har skapt). I det hele tatt: Liker du superheltfilmer, er dette slett ikke den verste. Den har mer hjerne enn Fantastic Four-filmene men er ikke så dyster som Batman Begins. Med andre ord: Slik skal det være!

Når det gjelder punkt nummer tre så greide jeg det også. Jeg besøkte Nokia Store, Disney Store, Lego Store, Nike Store og, for tredje gang på turen, Apple Store. Felles for de alle er at de har store lokaler og er relativt minimalistiske; det er ikke Mikke Mus fra gulv til tak, f.eks. Apple Store skiller seg likevel veldig ut ved at det er veldig intenst der inne, lokalene er fylt av en energi ingen av de andre kan vise tilsvarende. Da jeg stod der og tenkte på at det var svært synd jeg ikke hadde bruk for noe av det de solgte, så tenkte jeg at der Google for meg fremstår som en kult så fremstår Apple (Store) som en religion. Sistnevnte er utadvendt med budskapet sitt på den måten at de bygger "kirker" rundt omkring i verden der folk befinner seg og bygger et presteskap ("Apple Experts") som skal formidle budskapet. Fascinerende!

Men å besøke Sears Towers, det greide jeg ikke. Tid var en årsak, men også at serveringsdamen på Subway, hvor jeg dessverre valgte å spise lunsj, mente at det var ren galskap å gå så langt. Akkurat da høljet det ned ute, og jeg valgte å lytte til budskapet hennes.

Siste stopp på shoppingen var bokhandelen Borders. Dette var en bokhandel over fire etasjer. Da jeg rotet rundt oppe i fjerde etasje med en bok, en CD, et blad og et postkort i handlekurven slo det meg at jeg ikke hadde kjøpt noe som helst på de konseptsjappene jeg hadde besøkt. Men i en god gammel bokhandel, der fikk jeg til å bruke penger. (Jeg hadde før dette også brukt $10 på et sånt strømadapter fra Radio Shack)

Jeg er ikke skapt for shopping på Michigan Avenue tror jeg, men om jeg hadde hatt med fruen hit en gang tror jeg nok at i det minste en av oss ville hatt dagene fulle i flere dager bare langs denne ene gaten.

Jeg dro hjem i halv åtte-tiden og da jeg satt og spiste middag kjente jeg at jeg var varm i ansiktet. Chicago har i dag vært en veldig kald by, synes jeg, med mye vind og mye regn. Da jeg dro fra San Francisco lurte jeg på om jeg skulle ta vindjakken eller den andre jakken, og valgte det første (tenkte det kunne bli kalt når jeg landet i Oslo). Det valget har jeg vært glad for i dag!

Byens flotteste bygning
Uansett... Noe av det fine med å være helt uforberedt på hva man skal oppleve, er at man ikke er forutinntatt når det gjelder hva man tror man skal like. Og når det gjelder byens bygninger, synes jeg Standard Oil-bygningen (se bildet "arkitektonisk maktdemonstrasjon") var det flotteste. Les alt om bygningen på Wikipedia.

Grunnen til at jeg falt for det er nettopp fordi det er en maskulin og moderne maktdemonstrasjon. På avstand er det ingen utsmykning, ingen ornamentikk. Det er bare en kjempelang, firkantet og bein fallos. Ikke bare lettere erigert, men beinhard. Sett fra andre siden av Millenium Park danner taket på utendørsscenen til og med en slags pubes. Sannsynligvis utilsiktet, men påfallende om man først er i det humøret at man trekker falliske slutninger om skyskrapere.

Når man kommer nærmere blir bygningen faktisk mykere. Den italienske marmoren får et helt annet preg på kloss hold, og man ser da også at det er flere detaljer enn man tror når man ser det hele fra avstand. Det beste med bygningen er likevel at den ikke å prøve å være noe fra en annen tid. Her er det ingen søyler eller spir. Denne prøver å se ut som den er fra 1973 og greier det til fulle.

Dette i sterk kontrast til noe som er oppført på hjørnet av Millenium Park (som ligger foran denne bygningen). Jeg har allerede glemt hva formålet var, men det er i alle fall reist et bygg som ser ut som en hellensk eller romersk ruin av ett eller annet slag. Bygningen er blant annet sponset av McDonald's. Hvorfor man velger å reise bygg som ser ut som en annen tid er for meg en gåte. Vinmakeriet i Napa tidligere i uken var et annen eksempel.

La oss si en katastrofe rammer menneskeheten i morgen og sivilasjon og kunnskap skal bygges opp på nytt. Så begynner våre etterkommere om 5000 år å grave ut Chicago med skje og spade, og finner dette sammen med skyskraperne? Jeg vil tro de vil mene de må skrive om historien og slå fast at romerne trolig oppdaget amerika (eller så har de lest den andre boken jeg leser nå, en sånn frimurerkonspirasjonssak, som mener at ikke bare var Jesus og Moses frimurere, men at frimurerne var trolig i amerika lenge før kristus. Om historiekunnskapene til våre arkeologer om 5000 år er bygget på innholdet i den boken, kunne man nok tro at disse fremtidsarkeologene ville konkludere med at alle disse underlige moderne-klassisitiske byggene ble reist av frimurerne i førkristen tid).

Annet, 03.05.2008:
Frokost:
Søvn

Lunsj:
Tuna wrap, potetgull og cola
(fra Subway; akkurat så gyselig som det kan høres ut)

Middag:
I går ble det "ham on white" og sur kaffe på en trøstesløs kafeteria på Terminal 5 på Chicago O'Hare-flyplassen. I dag ble det en Kobe-hamburget med Wisconsin Cheddar og en Sierra Nevada Pale Ale (feilaktig omtalt av meg som San Jose Pale Ale i en tidligere bloggpost)

USA Todays førsteside:
Ikke godt å si. Fant bare gratisaviser hele dagen.

SF Dag 4: Shopping, burritos, mer shopping og noen drinker

Til Hilde: Som bestilt!

Restaurantanbefaling:

Noen ganger sier lokalene ingenting om kvaliteten på maten...

Turens fjerde og siste offisielle programdag var en oppsummerende dag, som også prøvde å se litt fremover på hva som kanskje kommer: Virtuelle verdener og konvergensen mellom spill og slike verdener. Programmet på denne dagen kan kanskje oppleves som den mest abstrakte eller minst interessante så langt, men på den annen side var dette den dagen hvor programmet, tematisk sett, hang best sammen fra A til Å.

Det viktigste var likevel sekvensen som innehold plenumsoppsummeringen av turen. Det virket på meg som om alle var genuint fornøyde med det som har foregått her og det vi har fått se.

For noen av oss var det kanskje likevel vel så viktig at nå begynte de eneste få timene man egentlig hadde hatt så langt til å være turist. Jeg slo meg sammen med to andre og tok veien til Fisherman's Wharf (men rakk innom Apple Store og Armani Exchange på veien). Jeg har hørt mye om Fisherman's Wharf tidligere, men jeg vil vel si at nærmere et høl kommer du vel ikke i San Francisco; en San Francisco-versjon av boardwalken i Blackpool, på en måte. Målet med turen var likevel ikke å tilbringe tid der, men fordi det gikk et rykte om at enkelte kameraer kunne kjøpes opptil $100 billigere der nede enn oppe i byen. Noe som viste seg å stemme, for øvrig.

Etterpå var tiden kommet for å være homo-turister og få tatt det bildet Hilde bestilte (se kommentarene i gårsdagens rapport). Hilde: Bildet finner du til høyre her. Det er dedikert til deg, som du ønsket.

I Castro rakk vi også noe shopping på en slags altmuligbutikk der, en kombinert jernvare- og leketøysbutikk, og slo oss ned på en kafe som heter "Twin Peaks". Stedet var koselig, men vi syntes kanskje det var noe overraskende at de fleste av gjestene var pensjonister eller i alle fall ikke langt unna.

Tidligere i uka snakket noen av oss litt om at vi nesten ikke hadde sett gamle mennesker siden vi ankom. Et par restaurantgjester sa at eldre ofte ikke gikk ut fordi de har stramme budsjetter å leve av. Derfor var det hyggelig å komme til Castro og se at det i alle fall er ett sted i byen hvor de gamle tilsynelatende lever gode liv.

Til middag hadde vi bestemt oss for Mexicansk. Sesam-Hanne hadde fått en restaurantanbefaling av en venn, og vi ruslet oppover mot Haight Ashbury. Da vi endelig kom frem (og nok en gang erkjente at 13 kvartaler på kartet er noe helt annet enn 13 kvartaler på beina i denne byen) viste stedet seg å være det som i beste fall kan kalles en sjarmerende men slitt restaurant. El Balazo, som restauranten heter, går for å ha god mat. Men om lokalene kan vi vel bruke begreper som loslitt gatekjøkken. Bildet til høyre er av doringen på toalettet der. Toalettet var fullstendig nedgriset av grafitti, også undersiden av doringen.

Likevel var maten der svært god, og at jeg det kommer fra meg, sier ikke lite -- jeg synes i utgangspunktet slik mat er noe søl. Det betyr at man som vanlig ikke skal skue hunden på hårene. Når jeg legger til at middag med øl kostet $13, så er det lite å si på prisen. Bang per buck var formidabel her uansett. Det hele ble rundet av med mer shopping og atter shopping, før kvelden landet med først to øl på baren Thirsty Beer og en margharita på baren Chelsea (hvor røyking er tillatt, eller snarere: forbudet ikke håndhevet, og derfor av enkelte av tur-kollegaene utelukkende omtales som "røykebaren").

I morgen går jeg på flyet i halv to-tiden og er hjemme på lørdag ettermiddag.

Annet, 01.05.2008:
Frokost:
Osterundstykke med kalkunpålegg og ost, cappucino

Lunsj:
Osterundstykke med kyllingfilet, potetsalat, to cola og to små potetgullposer

Middag:
Carne Asado, Corona Extra

USA Todays førsteside:
For et par dager siden nevnte jeg her at om man nå kunne bevise at man ikke stod på et overvåkningsliste over terrorister, så kunne man få litt forenklet sikkerhetssjekk. Dagens førstesidesak jeg har plukket fra USA Today, er en sak om at Nelson Mandela i alle fall ikke kan forvente seg forenklet sjekking, fordi han står på en slik terrorliste. Tross Condoleeza Rices forsikringer om at dette er pinlig, er det tilsynelatende vanskelig å få fjernet han fra listen. Dette gjelder også flere andre fremstående ANC-medlemmer. Som en eller annen sier i artikkelen: Dette belyser hvor vanskelig terrorist-definisjonen egentlig er.

SF Dag 3: Et besøk i kultens hovedkvarter + litt om Malteserfalker og pornofilmer

Post-it-grafitti:

Ja, og:

Det vil være naivt å si det ikke har det:

Svensk kultmedlem?

OK da, så er jeg en kynisk faen. Men det er vanskelig å besøke Google og ikke la tankene vandre hen til en eller annen sekt som er forskanset på en avsidesliggende gård oppi fjellene i Montana, hvor de kontemplerer et budskap om økologisk dyrking av tomater og gulrøtter, UFO-bortføringer og bruken av Nike joggesko i det hinsidige. Og likevel, eller kanskje nettopp derfor, var besøket i kultens hovedkvarter ett av turens høydepunkter!

Men som vanlig: La oss ikke ramle helt i mål med en gang. Litt forspill må som regel til. Og det er nettopp det jeg vil snakke om først. Ellers kanskje snarere mangelen på forspill:

På hotellet mitt, som på de fleste hoteller i verden, er det et såkalt "entertainment system" på fjernsynet. Det inneholder riktignok både informasjonstjenester og en Nintendo Gamecube, men alle vet jo at begrepet "entertainment system" bare er en eufemisme for "pornofilmer". Da jeg i dag våknet rekordtidlig (03:50) ble jeg liggende å zappe gjennom tv-kanalene. På denne ukristelige tiden var det stort sett bare TV-shop å se, så jeg flippet innom filmutvalget.

Som seg hør og bør var det også her en rikholdig mengde titler innenfor flere sjangere -- fremdeles på kino, nyheter, action, osv. Men siden dette er San Francisco var det også en uvanlig rikholdig Adult-seksjon, med titler som er friskere enn det man normalt ser ("AC/DC Gang Bang" var muligens den friskeste). Hvis vi ser bort fra titlene var det noe som slo meg i beskrivelsene: Mange av disse filmene kom med garantier om at de begynte rett på. Jeg forestiller meg at dette betyr noe sånt som at man i disse filmene ikke har kjedelige sekvenser som "rørlegger ringer på" eller "basseng-gutten smører rik kvinne inn med solkrem" osv. Ingen fomling i trappa, ingen transportetapper med overdreven bruk av cunnilingus, osv. Men rett og slett rett på sak: Opp på kjøkkenbenken med dem og sett i gang.

Da jeg hadde lest en del av beskrivelsene, for ikke å si titlene, slo det meg plutselig at jeg var usikker på om det faktisk finnes Adult Movies for voksne. Ja, jeg vet at adult betyr voksen, men: Noe som har alt det som disse filmene kommer med garantier om at de ikke har, og også gjennomført på en smakfull måte? Muligens at noe slikt blir for sært sammenlignet med "She's my man" og "Fat Amateurs", men man kunne jo tro det fantes et marked for slikt.

Eller kanskje ikke. Jeg endte med å se "Juno", som på sin måte faktisk også startet rett på samleiet. Men bortsett fra disse ca tre første sekundene var filmen svært dydig, og nesten moralsk i sin grunntanke (hvordan takle en uønsket graviditet; moralsk slik også "Knocked Up" faktisk var). Filmen var både søt og sjarmerende, men hvorfor det var all denne hypen rundt både filmen, manuset og hovedpersonen er jeg usikker på. Søt, ja. Genial? Langt i fra. Hadde det ikke vært for Allison Janney, som har en egen evne til å redde slike liksom-independent-filmer ("Drop Dead Gorgeus" f.eks.), hadde dette vært temmelig midt på treet.

Så lang bloggpost, og enda er ikke klokken blitt 06:30! La oss skynde oss videre, med rett-på-sak-garanti så å si.

Glem "gruppearbeid": Ordet du leter etter er "design"
Et av dagens evenementer, var et besøk hos designfirmaet IDEO. Disse menneskene holder på med industriell design i flere former. Selskapet har blant annet Apples første mus på samvittigheten, Palm Pilot og JIF Swiffer. Det er andre gangen vi har en designsesjon og det er andre gangen det insisteres på at alt vi omgir oss med (minus naturen) er design. Designet er det, enten det er noe fysisk eller noe fullstendig immatrielt, som f.eks. en forretningsplan. Det er ganske abstrakt å skulle følge en tanke på at design, som vi gjerne forestiller oss er ganske konkret, kan strekkes til å gjelde så mange immatrielle områder som disse tok det inn på. Arbeidsflytprosesser, f.eks.

Dette var et artig besøk, fordi de andre selskapene vi har besøkt -- så kreative og nyskapende de enn er -- er organisert veldig tradisjonelt og hierarkisk. IDEO, derimot, hevdet at de var 300 ansatte og mer eller mindre var flatt strukturert. De gikk litt gjennom arbeidsmetoden sin, og de av dere som har vært med på Stig & Steins "Ja, og"-kurs (VG hadde noen sånne tidlig på 2000-tallet), så er dette altså Stig & Stein-metoden satt i system: Gruppearbeid hvor alle innspill er tillatt og ord som "nei" og "men" er forbudt. For meg virket det som om fokuset lå på å arbeide iterativt med alle ideer, og lage mange prototyper underveis som hele tiden ble justert.

Pussig nok valgte de å fortelle oss dette ved å vise oss en kvarterlang video før selve omvisningen. Show, don't tell boys!

Lokalene var, som forventet, pene og pent designede. Dette ga seg blant annet utslag i at når det var skriblet på toalettveggene, så var det pent skrevet og skrevet på post-it-lapper som kunne tas ned. Beskjeden på første bildet her hang over pissoaret, f.eks. Det andre bildet viser en sykkel på ett av stadiene på vei mot ferdig produkt. De skulle lage en high-end sykkel for Shimano og endte med å produsere en virkelig enkel sykkel for massemarkedet. For å vise at alle ideer er lov, hadde de hengt opp en av produktideene som var en sykkel med Porsche-ratt (amerikanere flest slutter å sykle når de er 16 og holder seg til bilen, så muligens har de vært innom en tanke om at Porsche-ratt på en sykkel ville gjøre det kulere -- om ikke akkurat lettere -- å sykle).

Kulten
Etter en kort lunsj gikk ferden videre til Kulten. Google. De mektige kongene av Mountain View (hvor the mountains var relativt vanskelig å få øye på eller akseptere var mountains). I motsetning til lillebrødrene i YouTube, var Google definitivt mer vante med å ha besøk og vi ble tatt i mot på en vennlig og gjennomprofesjonalisert måte. Navnelappene var ferdigutfylte, ingen NDA å signere. Men fotoforbudet, derimot, var så til de grader til stede likevel.

Jeg kan avsløre at det slett ikke var noe oppsiktsvekkende å ta bilde av innomhus (kanskje med unntak av at Space Ship One hang under taket i trappa), men likevel fikk vi beskjed om å ikke fotografere. Som jeg kommenterte for et par dager siden synes jeg det er påfallende at kongene av åpenhet og deling ikke tillater fotografering. Jeg rakk å ta bilde av Googles berømte whiteboard før forbudet falt. Dette whiteboardet skal ifølge myten bare ha oppstått av seg selv en gang. Dvs. det stod vel der fra før, men noen skrev "Google's Master Plan" på tavlen, og andre hengte seg på med skriblerier. Og siden har det vært sånn.

To eksempler på sånt som står der blant bildene i dag.

Felles for nesten alle selskapene vi har besøkt eller vi har fått besøk av, er at de er mestere på å ikke fortelle oss noe vi ikke visste fra før av. Google var best av dem alle på dette. Besøket startet med at vi fikk kaffe, ost og kjeks og andre smågodis, før vi ble tatt med på en omvisning. Denne omvisningen var for å være helt ubegripelig. Man begynte å vise fram en tavle med to dager gamle søk, filtrert, redigert og forkortet. Så gikk vi videre og kikket på en dinosaurstatue med plastikkflamingoer på. Deretter fikk vi se whiteboardet og en Google Earth-applikasjon som viste grafisk antallet søk på forskjellige steder på kloden og på hvilke språk (t.o.m. hvor mange søk som ble utført på Googles hemmelige månebase). Vi fikk også se en kafeteria og en av de utallige snackbarene som er rundt omkring der, samt et hjørne med tusenvis av legoklosser. Legoklossene var ikke for besøkende barn, men for teknikerne på huset å leke seg med.

Jeg tror meningen var at dette skulle fortelle oss noe om Google-kulturen.

Det var gøyalt å se, men ikke spesielt informativt. Senere, da den formelle presentasjonen begynte, ble det forklart at Larry og Sergey (man har ikke etternavn der i huset, åpenbart) ønsket at Google som arbeidsplass skulle være som deres egen drømmearbeidsplass. Og hele greia er modellert på studentlivet. Selv må jeg være ærlig å si at jeg syntes det var litt kjedelig å studere, men åpenbart er det annerledes på Stanford. Målsetningen har helt åpenbart vært å lage et sted hvor det er OK å være natt og dag og helger og alt mulig, omtrent som ved innspurten før eksamen. Det ser de tilsynelatende ut til å ha lykkes med.

Det er også dette som gir kultfølelsen. Det, og at folkene du ser gjerne har t-skjorter med Google-logoen på og slike ting. De er som vandrende reklamer for kulten, så å si.

Fyren som presenterte var veldig, veldig, *veldig* god. Nok en gang kom det ikke fram noe vi ikke visste fra før, men han la opp presentasjonen etter innspill fra oss og borret i det som var viktig for oss som gruppe. Det ble til og med et lite tilløp til debatt rundt Google Book Search mellom en representant fra forlagsbransjen og han selv, men det ble turnert på en skikkelig og fin måte synes jeg.

Han rakk også å vise fram en del saker jeg bare har hørt om men ikke sett på selv ennå, så alt i alt gikk jeg fra det litt mer opplyst enn da jeg kom. Det han brukte aller minst tid på, derimot, var forretningsmodeller og annonser. Google kan jo med litt kyniske briller på (og de har jeg jo på ofte) fremstå som et annonsesalgsselskap som tilfeldigvis driver med noe nyttig også. Men hans vinkling var helt omvendt: Alt, også annonsene, handlet om å organisere verdens informasjon og gjøre det nyttig. Selv kunne jeg ønsket at han brukte mer enn 60 sekunder på dette punktet, men det var han slett ikke opptatt av.

Det var vel seansens svakeste øyeblikk. Bortsett fra det tror jeg, som det heter seg, at alle var enige om at dette hadde vært en hyggelig tur. Ett av turens beste øyeblikk så langt.

Malteserfalken
Middag ble inntatt sammen med Aller Internett og Sesam på et sted som heter John's Grill. Stedet var en av settingene i Malteserfalken, og inntil nylig var også en replika av falken plassert i restauranten (den ble stjålet). Miljøet? Gammelt, originalt og erværdig, med en altoverskyggende duft av klorin. Maten: Ujålete og veldig god; biffene er gigantiske og, etter norsk målestokk, billige.

Konseptet er biff og jazz. Musikken var ikke påtrengende og samtale gikk fint an å føre uanstrengt. Anbefales om du liker rødt kjøtt og kanskje litt sjømat. Men forrett trenger du ikke, størrelsen på hovedretten tatt i betraktning.

Annet, 30.04.2008:
Frokost:
French toast, sirup, frukt og ost, appelsinjuice og kaffe

Lunsj:
Råkostsalat og spaghetti med pesto
(en nesten flytende pesto uten knuste pinjekjerner i miksen: en gyselig og smakløs opplevelse)

Middag:
Så lenge ut til å bli Margharitas og øl, men endte med Steak on the Bone (biffhalvparten av en t-bone), Mariah Zinfandel (god, så mitt første Zinfandel-møte må ha vært et dårlig et)

USA Todays førsteside:
Native amerikanere krever at stedsnavn med ordet Squaw i seg må omdøpes. Mitt kjennskap til ordet squaw stammer fra Sølvpilen, og jeg har bestandig trodd det betyr kone. Opprinnelig skal det ha betydd kvinne, men den hvite mann har åpenbart fylt ordet med nedsettende innhold gjennom årene. Så nå hevdes det at ordet betyr ett eller annet USA Today ikke vil skrive men som jeg tror må være "fitte" eller eventuelt "ludder".

SF Dag 2: Om naturlige forutsetninger

Facebook:

Klappstoler hos Facebook:

Åpenhet også om tall:

Hei Asle!

En hilsen fra (nesten)-Macca

Dag 2 var en lang vegg-til-vegg-dag, fylt med aktiviteter fra tidlig morgen fram til ca. leggetid. I dag har jeg ikke tenkt å gå i detaljer rundt dagens programposter, med unntak av noen ord om Facebook og Digg (kommer senere). Det er ikke fordi det ikke er noe å fortelle fra de forskjellige, men fordi ørene mine trolig er stilt inn på en bestemt frekvens for tiden. Jeg hører det jeg vil høre, og for meg ble det slik at disse fire-fem foredragsholderne på hver sin måte elaborerte rundt det samme temaet: Hvilke naturlige forutsetninger som må til for at innovasjon skal blomstre.

Det er jo innlysende når man tenker på det, men dagens møter slo hver på sin måte fast at innovasjon ikke kan vedtas. Man kan ikke bygge IT-Fornebu og bestemme at her skal det skje: At her skal innovasjon foregå. Sånn fungerer trolig ikke virkeligheten. Før man kommer så langt kreves det gode utdanningsinsitusjoner, risikovillig kapital, et par-tre suksesshistorier som avler nye suksesshistorier, osv.

Jeg tror ikke at vi som er med på denne turen er nok til å få dette til å skje hjemme. Men vi kan i det minste prøve å gjøre vårt for å skape noen slike forutsetninger. Men slike aktiviteter er jo bare en av mange, mange faktorer som skal på plass for at det skal oppstå en dynamikk rundt dette med innovasjon.

Facebook og Digg
Etter den noe striglede opplevelsen hos YouTube, ble Facebook for meg en svært positiv overraskelse. Vi ble tatt i mot personlig av Net Jacobsson, mannen som skulle holde seansen for oss. Det var ingen NDAs å signere, og lokalene vi kom inn i var temmelig low-key (etter det jeg forstod hadde ikke Facebook plass hos seg selv til å ta i mot så store grupper). Det var pinnestoler satt fram til oss og et vaklevorent lerret var satt opp langs en vegg. Net fikk prosjektoren til å virke umiddelbart, og geleidet oss gjennom en kort presentasjon.

I selve presentasjonen var det i og for seg ikke mye nytt, men i spørsmål-og-svar-runden etterpå var han svært åpen og likefrem. Facebook fremstår kanskje som litt innadvente, i alle fall når man ser presentasjoner og intervjuer med Mark Zuckerberg. Men seansen med Net var ikke innadvent.

Digg hadde samme problem som Facebook: Det var heller ikke plass hos dem til å ta i mot 30 mennesker, så de kom til hotellet vårt. Også de fortalte mye og var åpne i spørsmål-og-svar-rundene. Felles for både Digg og Facebook var at de egentlig ikke fortalte noe de ikke skulle fortelle, og kanskje heller ikke noe vi ikke visste fra før. Men de lot oss aldri få inntrykk av at de ikke kunne fortelle oss det. Sånn sett var dette bra turnert fra begge selskapene.

Det som var interessant å høre om begge selskapene var at de begge hadde startet et stykke herfra. Facebook på østkysten og Digg i Los Angeles. Men begge selskapene relokaliserte hit, og jeg antar det går på at det her er lettere å tiltrekke seg både mennesker og kapital. Som det ble sagt i en annen seanse først på dagen, så liker venturekapitalistene at investeringsobjektene deres ikke er mer enn en biltur unna. Så her har vi ett av eksemplene på naturlige forutsetninger som må oppfylles for å lykkes. Som jeg pleier å si: Som regel er det enklere å tilpasse seg verden, enn å håpe på at verden tilpasser seg deg.

Restaurantcruise
Dagen ble avsluttet med et såkalt restaurantcruise i bukta her. Det hadde vært relativt høye bølger og noe vind tidligere på dagen, så mens vi spiste lå kapteinen i le. Da maten var fortært tok han oss ut til Alcatraz. Da hadde mørket imidlertid falt på, og vi så ikke så mye av verken fengselet der ute eller sjøløvene som hadde lagt seg til for å sove på flytebryggene inne i småbåthavnen (nok en nær-byen-naturopplevelse). Derimot var det fint å se byen lyse opp sjøsiden da det ble riktig mørkt. Om man liker storbyer eller ikke, så tror jeg de fleste må innrømme at akkurat det er et skue i særklasse.

En forklaring til bildet av meg og Apple-logoen
En forklaring til det siste bildet: Jeg har en kollega som pleier å si han vender seg til Macca i bønn når Steve Jobs holder en Keynote og sånne ting. Så dette er et bilde tatt spesielt for ham: Jeg er riktignok ikke i Cupertino (Macca), men jeg er ved Apple Store i Palo Alto -- så nært jeg kan komme denne gangen, tror jeg. Vær så god, Asle!

Annet, 29.04.2008:
Frokost:
Egg og bacon, frukt, grapefruktjuice og kaffe

Lunsj:
Asiatiskinspirert buffet

Middag:
Buffet med roastbiff og en kalkungryte i sentrum

USA Todays førsteside:
Dødsfall i forbindelse med fyllekjøring har økt med 13 % etter at røykeloven ble vedtatt. Det viser seg at røykere kjører langt avgårde for å finne barer hvor røyking er tillatt, med det resultat at de drikker mer når de først er der og i noen tilfeller dør i trafikken på vei hjem. Det er både interessant at noen forsker på korrelasjonen, og tragisk at det skjer. Men hadde jeg vært Jarle i Åpen Post nå, hadde jeg øyeblikkelig sett at dette bare var en meget godt lagt plan for å bli kvitt de få røykerne som er igjen her i California. Så paranoid er jeg imidlertid ikke. Ennå.